Etterdønninger

Det er onsdag morgen og jeg sitter og tenker over hva som skjedde sist helg..

Ballangen.

«Helg med Solfrid og gjengen», kalles disse helgene på Elim pinsekirke i Ballangen kommune.

Vi pleier å ha fire slike helger i året der folk kommer fra alle kanter av landet uavhengig av menighetstilknytning.

En landingsplass for Guds nærvær.

På vei inn i helgen er det alltid litt ekstra spenning ; Hvem kommer inn døra ? Hvordan vil de være når helgen er omme? For de fleste som kommer dit med rett hjerteinnstilling, reiser derfra med drastisk forvandling. Sånn er det bare.

På Elim i Ballangen er det ikke lov å ta bilder, eller streame live på fb. Det står et kamera i et hjørne og tar opp forkynnelsen, men dette slåes av når ettermøtet begynner. Det som Gud gjør i møte med sine, er hellig. Det skal bevares hellig. Dette er ikke underholdning , det er alvorlig. Det handler om forvandlede liv som blir istand til å forvandle andres liv med evangeliet.

Så derfor, ingen detaljer med navn og bilde.  Men å fortelle om alle hans velgjerninger ; Altså Jesu sine gjerninger, iblandt oss, det bør vi og det skal vi.

På fredagen  startet vi med bønnering som vi vanlighvis gjør, og straks kjente vi Guds nærvær slå ned i oss. Allerede før selve møtet var i gang, ble flere møtt av Den Hellige Ånd. Det var fryd og glede, tårer, latter, frydefulle smil og så kom det et budskap som virkelig berørte sterkt. Den som virkelig ble rørt til det innerste , var en vakker dame med muslimsk bakgrunn. Jesus øste sin kjærlighet over henne og hun var nok litt overrumplet over Hans nærvær.

Helgen ble fyllt av Jesu kjærlighetsærklæringer gjennom hele helgen. Flere mottok fysiske helbredelser. Dype sår og traumer smeltet bort. Folk fikk syner, drømmer, forløsning.

Flere fikk satt i gang eller forsterket nådegavene i livet sitt. Det ble et salig og hellig kaos, og på vitnemøtet søndag formiddag nærmest løp de frem for å vitne om hva Jesus hadde møtt dem med denne helgen. I en og en halv time gav folk ære til Gud – nesten alle var oppe. De som ikke var oppe, var såpass sterkt berørt at de ikke klarte rett og slett. Det er sterkt å bare sitte å nyte vitnesbyrdene om konkrete hendelser på bare noen få timer i Guds nærvær.

En slik helg består av til sammen fem møter. Så mandagsmorran er vi rimelig svimeslåtte. Lykkelige og slitne og regner møtehelgen som over… Men så ;  Det lyder et rop fra oppe i gangen. » Solfrid! Kom opp hit! »  Jeg er trøtt og småsliten og lite villig til å flytte på meg. Så et mere bestemt rop om at jeg måtte komme. Hva i alle dager kan være så viktig nå på morran?

Jeg kommer opp, runder hjørnet og finner til min store forskrekkelse, en svært så kjær «broder» som har vært med oss oppover. Han sitter og ser på meg, ute av stand til å bevege seg utifra stolen. Jeg får vite av de andre som står der hva som har skjedd. Han skulle bare bøye seg ned og ta på sko eller tøfler (har glemt hva) og der kom låsning i bekkenet. Låsning!! Fra bak på hofta og fram i lysken.Krise, med andre ord.

Dette har skjedd før… flere ganger. Erfaringene fortelles meg i detalj. Hvordan de har måttet forflytte ham på flatseng til nærmeste kiropraktor. Krykker i dagesvis. Grusomme smerter og alt annet som hører med.  Han var for lengst igang med å gruble på hvordan i alle dager han skulle komme seg inn i en bil, videre til flyplassen, inn i et fly osv osv…ja du som leser skjønner tegninga.

Jeg kjenner at her trengs det forsterkninger, så jeg ber dem om å hente Bjørn. Min flotte ektemann som er en sterk mann i bønn. Sammen er han og jeg koblet sterkt opp i forbønn spesielt for syke.  De andre som er det er også helt på linje. Vi er fem stykker som løfter troen vår og så skjer det som ikke skulle være mulig i det menneskelige ; Han reiser seg – ikke vondt. Han prøver å røre på seg, først forsiktig. Så med mere mot, flytter han på bena.

Bjørn sier ; etter tjue skritt er du helt fin. Tjue lange fine skritt telles høyt idet han langer ut. Miraklet er et faktum! Gud har gjort det igjen! Dette skulle ikke være mulig, sier sønnen til han som ble frisk. Vi har jo sett dette gang på gang og nå er han igang på noen minutter. Vi er alle overlykkelige over hvordan Jesus briljerer. Og det ble jubel i kjelleren der vår kjære «broder» kommer ned trappa og beveger seg fritt i lokalet. De sto jo også med i bønn der nede imens vi var i gang oppe. Nå ser de bønnesvaret sette seg fornøyd ned og spise frokost.

En takknemlig predikant står igjen øverst i trappa og kjenner på gledestårene over enda et vitnesbyrd om hvor god Gud er med oss.

SBJ