Visninger: 326

Så er en på tur igjen!  Omgivelsene her jeg sitter er fylt med lovsang via mobilen, og rommet er sparsomt belyst.

Sengene er så høye at du nesten må ha stige for å komme oppi om du var litt kortere i bakbeina. Og lyden av springfjører er artig sladrehank om hver bevegelse i haugen av tepper og puter.

Jeg har sittet ute og samlet D vitaminer og smilt over nytelsen av å være barbent i grønt gress. Og straks er det kaffe å få fra maskinen som står på kjøkkenbenken. Jeg er enda småsliten i magemusklene etter siste latterkrampe.  Dette er balsam for en predikant i fart. Dette er lading på høyeste nivå. Tid!

Det er mye artig å se her. Og mange artige folk.. frokosten i går inneholdt en frodig dame med kjole så kort at du nesten så hele halebenet på utstilling. En annen kar var også frodig, men dog påkledd – vi kunne fint se at han hadde underbukse på seg…hele veien ned til knærne der buksa begynte. Hadde litt rar gange, men det er vel forståelig når du bærer på en haug med mat stablet på små tallerkener fobi en fontene..  Bak skranken sitter en Inder som gliser og er samarbeidvillig helt til du har fått nøkkelen til rommet. På bordene ved frokosten finner vi smulene fra i fjor og juletreet ser ut som om det har stått der siden jula 2018. Men vi har det godt i alt samma. Mer underholdende enn tv må jeg si. Det er vel nok av folk som syns jeg er en smule spesiell også, så jeg bør vel være forsiktig her jeg sitter foran et speil og skriver….

Jeg har vært på et sterkt møte i formiddag (skjønner ikke at det er mulig å hoppe over et møte? ) Åstedet i dag var River Church i Tampa Florida. Rodney Howard Browne prekte en skikkelig dyptgående preken som sitter i ånden min og småputrer som et godt måltid som skal virke Ordet i meg for lang tid.  Jeg tar aldri lett på en preken, hverken den jeg selv formidler eller det jeg hører på. Jeg gransker skriftene og justerer mitt liv etter det jeg ser og lærer. Og her er det mye som trengs av oppussing ser jeg.!

Jeg sitter ved et skrivebord med en diger speil rett foran meg. Om jeg løfter blikket fra tastaturet ser jeg et noget bustete hode, røde øyne ( en smule forkjøla haha)  – null make up, og med et bestemt blikk.

Jeg forbereder meg!

Dette livet er ikke et glansbildeliv, med hallelujah i hver sving. Vi er ekte – JEG er ekte! Og det må vi være, alle sammen. Det er kun Gud i meg som kan skinne skikkelig alikavel.

Reisa hit var nok ikke helt full av smil og «fire»! Opp klokka 03.00 for å rekke flyet 06.00 til Frankfurt. Det gikk jo tålig greit gjennom hostekulene og tett nese. så videre i nytt fly for å fly i 10 timer  med to passasjerer i fanget mesteparten av veien.

I fanget ? Jepp – disse liggesetene som folk bare smeller i panna di når du bøyer det frem for å titte på skjermen… en burde ha hjelm på flyene i dag.  Så hele veien hadde vi såvidt plass til knærne bortsett fra når det var mat og vi tagg flyvertinnene om hjelp til å få fire ekstra cm til gaffelen… vi rakk ikke å bli ferdige med maten engang før de kastet seg tilbake i fanget vårt med seteryggene… Kjente meg ikke særlig full av Guds kjærlighet og glede !! Jesus !! Åndens frukt sa du… ? Og det vi fant ut når vi omsider landet ; de var svenske og hadde hørt hvert ord av frustrasjon over situasjonen. Grrrmpfh!

Men heldigvis er jeg ikke langsint – bare forkjøla og sliten innimellom. Håper virkelig at jeg ikke smitta dem…

Vel , sånn er ståa! Er på vei inn i hvilen.

Trur eg..

sbj