Når stillheten slår til i Mosjøen

For deg som har ventet – her kommer reisebrevet fra siste turen min;

Dette var reisen der utfordringene tittet innom på en annen måte enn tidligere. Men dette livet er ikke for pingler!  Avtalen var at Id Skardal og jeg skulle ankomme på torsdag og reise på lørdag ettermiddag. (Sånn blir det når en må skvise inn møter der det ikke er plass i utgangspunktet. ) Jeg måtte nemlig være hjemme for å rekke avtalen min til å tale på Ny Begynnelse i Holmestrand klokka 11.00 søndagen.

Uansett ; På torsdags formiddag blir det klart at Id må melde pass. Det skal mye til før den dama «kaster inn håndklet», men nå tok influensaviruset en oppsving. Da ble det meg alene på tur.

Går fint det. Jeg trives godt med å romle rundt på egenhånd. Vel, jeg ankom Mosjøen og gjensynsgleden var enorm!

Møtet skulle være klokka sju og etter litt mat og hvile var vi igang. Lokalet fyltes og det var ikke så mange stolene som ikke ble benyttet. I ettermøtet ble det kø, og en etter en fikk de oppleve Guds kraft. Ei dame kom og ville blandt annet at jeg skulle be for en smertefull kul under foten. Hun satte seg ned og tok av skoen, og til vår store glede hadde kulen som hadde plaget henne i nesten et år forsvunnet totalt!  Jesus er god!

En annen mann kom opp til forbønn og sa ikke stort, jeg ba det jeg kjente for og hører meg selv tale til balansenerve og til smerter i kroppen hans. Jeg kunne jo se at han ble sterkt berørt . Dagen etter fikk jeg vite at han ble helbredet for kraftige nervesmerter og for første gang på måneder, kunne han knyte neven. Han fortalte også at kramper i tærne var vekk.  Vi har en omsorgsfull Jesus.

Fredagen kom og jeg sov litt lenge. Jeg hadde vært svært kald den natten, og når jeg prøvde å prate…. virket ikke stemmen! Mitt viktigste verktøy..

En predikant uten stemme ?  Meldinger om forbønn for stemmen ble sendt ut og stemmen kom og gikk gjennom dagen. Rett før jeg skulle på og tale satt jeg med mikrofonen koblet opp og visste at jeg ikke hadde noe stemme til å gjøre annet enn å hviske.. Men vi går alikavæl!

Og tror du ikke stemmen kom , ja den var hes, men den bar sterkt og klart ut budskapet. Lokalet var nesten fullt og nye ansikter hadde kommet til og ettermøtet ble kjempesterkt! Tunger og tydning, kunnskapsord og profetiske ord. Det ble rapportert om både brennende hender og føtter og flere slet med å holde seg på beina. Jesus liker «sultne» folk.

Lørdag morgen tenkte jeg mitt.. men sa ikke noe. Stemmebåndene var presset til det ytterste og det var nytt møte klokka 11 på formiddagen. Hes og med sviktende stemme gikk vi enda en gang inn i møtesetting. Og det var bra med folk enda en gang.

Det ble startet opp med vitnesbyrd, mest fra akkurat den helgen vi var i – og du verden så mye som hadde skjedd!  Så fikk jeg komme på og preke og stemmen holdt gjennom hele den tiden jeg trengte den. Forbønn ble det selvsagt, og så ble det fellesskap med nydelig suppe.

Så kommer en mann bort til meg og sier; du vet ikke dette om meg, men jeg er logoped (spesialist på bruk av stemmebånd, uttale og slikt) , «det du gjorde der skal ikke være mulig!  Du brøt alle reglene og det holdt.» Han var helt overveldet.. Sånn er altså Gud.

Reisa videre besto av tog til Værnes flyplass. Jeg sov mesteparten av den togreisa på mellom 4 og 5 timer. Og i forfjamselsens trøtthet klarte jeg jo å få hivd meg ut av toget på rett stoppested.

I det jeg setter bena på perrongen innser jeg at telefonen min ikke ble med ut av toget.. og der kjører toget videre, med meg stående vantro og se etter det. I futteralet på telefonen ligger nemlig også alle kortene inkludert førerkortet.  Hjelpes… jeg leter febrilsk gjennom alle lommer og i sekken , joda – borte.

Heldighvis har jeg med jobbtelefonen min, men den er uten strøm. Jeg kommer meg lettere fortumlet inn på nærmeste hotell og spør først om det er det hotellet som jeg er booket inn på. Joda, men det står i navnet til Id Skardal.  Jeg har ingen penger, ingen legitimasjon, ingen strøm og nesten ingen stemme.

Men maken til service og omsorg skal en lete lenge etter!! De forsøkte å ringe alle slags nummer på nsb for meg. Men kundesenteret stengte selvfølgelig tidligere denne kvelden.Typisk.

Jeg fikk ladet opp telefonen min til 5 prosent og sendte melding til min mann og til Id.  De på hotellet gav meg vannflasker og frukt og loset meg ivei til rommet.  Utrolig hjelpsomme!

Så starta neste etappe; Jeg får nok strøm, snakker først med min  Bjørn. Så snakker jeg med Id. Hun setter hjernen i sving og setter igang ei som heter Åse. Er hun i Trondheim tro?  Det viser seg at denne Åse sitter på et tog i retning Trondheim og hun får tak i konduktøren på sitt tog. Han i sin tur får tak i vekteren i Trondheim, og sant nok ; de hadde funnet en telefon som svarte til beskrivelsen.  Åse tar så toget helt til Trondheim der vekteren står klar og venter på henne og hun tar en taxi til meg på hotellet. Helt utrolig at alt dette klaffet!!  Bønn hjelper, helt klart.

Den natta fikk jeg neste tre og en halv times søvn (med to tissestopp). Jeg måtte nemlig opp klokka fem for å komme meg til frokost og sjekke inn for så å fly hjem med flyet som gikk klokka sju.. jeg skulle jo tross alt preke i Holmestrand klokka 11.

Livet i fart kan være rimelig turbulent til tider – men når jeg får høre rapporter om forvandlede liv hele veien, ja, da er det verdt det.  Møtet i Holmestrand ble også en festreise og etter å ha fått med meg danseforestillingen til datteren vår , var det godt å komme hjem og fyre opp i ovnen..

Den natta sov jeg i 12 1/2 time.. og stemmen? Vel, den kan vel ikke sies å ligne på min egen helt enda. Men jeg kommer meg!

Hviler ut og har allerede fått nye krefter – jeg sitter tross alt og skriver på dette reisebrevet. DET hadde jeg ikke klart for litt siden.

B Blessed!

SBJ